Syk pike

Orion kom hjem fra Oslo.
Han hadde besøkt nasjonalmuseet der han så "syk pike" av både Krogh og Munch. Hans vakre beskrivelse av verkene tok meg med på en reise tilbake i tiden. For det var akkurat det bildet, "Syk pike" av Christian Krogh, som gav meg min aller første, sterke kunstopplevlese. Jeg var 19 år og stod blikkstille og trollbundet foran maleriet i over 4 timer, helt til vakten sa at museet skulle stenge for dagen. Det var umulig å slite meg fra alvoret. Jeg dro hjem til kollektivet og malte hele natten. Det var da jeg forsto at musikk og maleri kan ha samme grunnnerve, samme opphav.
Noen kvelder senere kom Erlingur Jonsson, et fantastisk menneske og min nabo, inn til meg i kveldslyset. Han stod der helt plutselig uten ord og så på mens jeg malte. Jeg visst at han var en kunstner fra Island, men mer visste jeg ikke om ham. Neste kveld hadde han med seg pensler, palettkniver, palett og oljefarger til meg. Og så begynte han å tale. Det var gripende, klokt, lærerikt og utrolig inspirerende. Han sa blant annet at man aldri får glemme å se seg tilbake for å forstå de steg man tar, så man ikke glemmer bort hvem man er.
Det er den prosessen som startet når Orion viste meg bildet av "Syk pike" i sin mobiltelefon. Jeg kjente en nerve i kroppen som startet i magen og som gikk ut i hånda. Og husket at kunsten en gang ble meningen med mitt liv. Husket tydelig da trumpetens toner i moll ble byttet ut med motiver av svarte langkledde kvinner med river i hendene. Kate Kollwitz og Munch ble mine idol. Det var mørkt, tungt, vakkert og helt nødvendig.
I årene som småbarnsmamma hadde jeg en annen, litt lettere tilnærmelse til bildene. Det var liten tid til å se seg tilbake. Maleriet ble som en slags dagbok som følger mine livsfaser. Etter hvert ble ikke kunst like livsviktig og jeg ble forvirret av alle fotografiene som plutselig ble en del av alles nye hverdag. Sociale medier. Hyllninger av kattungene og folks middagsretter. Mine egne bilder som ikke passer inn. Selvtilitten fikk seg en knekk og jeg mistet lysten til å vise fram det jeg maler.
Stillheten i atelieret ble total da jeg mistet min aller best venn. Hun som har stått ved min side helt siden vi var 13 år gamle, som en grundstein. Hun som jeg kunne dele alt med og som delte alt med meg. Sorgen går ikke å beskrive med ord.
Jeg ser på Kate Kollwitz igjen. Og jo, der finnes den. Sorgen og trøttheten, det som ingen ord kan beskrive, men som både musikken og bildene har tilgang til. Det gir meg trøst. Og trøst er noe av det vakreste jeg vet, både den jeg får og den jeg gir.
Det føles ut som om "Syk pike" har åpnet en dør for meg igjen. En dør til et rom som jeg kjenner veldig godt fra før og som samtidig er helt nytt. Både Munchs og Krohgs syke piker. De har gitt meg tilgang til å se en utstilling som kort og godt har arbeidstittelen "vennskap", en utstilling som bare finnes i mitt hode på nåværende tidspunkt, men som er i startgropene av sin eksistens.
Hvor, når og om den noen gang skal vises, vil vise seg. Det viktige nå er at bildene får vokse fram. Jeg kan kjenne nerven igjen, det livsviktge, det svarte, det vakre og jeg føler meg mindre yrkeskadet enn på veldig lenge. Måtte det vare lenge!
/Ingrid