Stipend

Jeg og Orion er av de mange kunstnere som aldri har blitt støttet av det offentlige gjennom stipend. I dag fikk jeg et avslag fra Konstnärsnämnden til et prosjekt jeg tror kunne ha blitt veldig sterkt og fint. Det heter "händer i konsten" og skulle koble kunst med forenklet tegnespråk (TAKK) som brukes i kommunikasjon med folk med forskjellige funksjonsvaritajsoner. Det er alltid kjedelig å få ett nei, men jeg har lært meg å takle det og tar det ikke personlig lenger.  

Da jeg var ung tok ett avslag flere uker å komme seg gjennom. Det var da jeg satt med ett barn i kneet og 30 kroner på konto og hadde håpet på ett stipend inn i det lengste.  Å få avslag på den tiden var som å si at "du er ikke god nok". Uten selvtillit var det veldig vanskelig å skape og mange ganger ville jeg bare kaste penslene i veggen og gi opp. Heldigvis var vi to om det.  Heldigvis kunne vi trøste og inspirere hverandre til å ikke gi opp vår sterke drøm om å leve som frie kunstnere. Heldigvis hadde vi lange utdannelser i ryggen.  Vi fant ut at vi ikke skulle søke stipend for å unngå den drepende følelsen dersom det ble ett nei. For oss var det viktig for å kunne fortsette på vår utvalgte vei.

Når jeg nå likvel søkte var det fordi stipendier er meritterende i den lille kunstkretsen. Og fordi jeg bar på prosjekt jeg skulle ville sette i gang dersom jeg fikk støtte. Nå er det kanskje noen andre fra stipendkommiteen som kan stjele idéen og sette lignende prosjekt ut i livet. Det er i såfall bra selvom det smaker en aning bittert. Sådan bitterhet og surhet er ukreativ og jeg rister det derfor fort av meg før jeg kan fortsette på min helt egen vei.

I atelieret har jeg eneldig kunnet jobbe helt konsentrert. Alle barna har fått egne vinger og jeg nyter av å gå inn i skapertrangen og lysten. Det handler om sverten, om livet, om døden, om sorgen. Mørkt altså, men det er det kunsten er for meg. Den er mørk og i det mørke finner vi trøst. For uansett hvor lykkelige vi lykkes å bli er døden alltid nærme. Vi skal dø og det er fryktelig sørgelig. Og det er det kunsten kan behandle og det er derfor kunsten er så ekstremt viktig for meg.  Uten den blir det fattig og meningsløst. 

På lørdag stikker jeg til Norge. Gleder meg som ett lite barn til å treffe en gammel venn fra ungdomsårene igjen. Gleder meg til å henge utstilling, til å treffe nye mennesker og til å oppdage en liten bit av Norge jeg ikke kjenner til: Surnadal.

Bildene kom forresten fram til Surnadal med FedEx i rekordfart. FedEx blir bare bedre og bedre og jeg er utrolig takknemlig for at det fungerer så bra med transportene fra Spania!

Nå skal jeg kjøpe vinterjakke så jeg ikke fryser ihjel i Norge! Håper de har det her i Spania :)

Ha en fortsatt god dag!

/Ingrid